Det var en grå dag.

Det var en grå dag. Tidlig på dagen. Dagen før søndag. Vinden blåste sine kalde gufs nedover ryggen. Dette var mer enn hva værmelderne hadde meldt, ei kunne noen trollmann eller spåkone forutsi utfallet på denne dagen. Denne grå dagen. Dagen før søndagen.

Tidlig på morgenen, før frokost, før dusjen. Nei, frokost og dusj høres for friskt ut, dette var slettes ingen frokost med kaffe og frukt. Det var tørt brød med gammel ost, lunkent vann, smak av morgenånde og tannbelegg. Dusjen på denne tiden er aldri forfriskende. Vannet er dødt, og huden er tørr og leppene sprekker av den effektive kulden. Ellers var ingen ting effektivt denne dagen. Vinteren hadde fortsatt sitt grep om denne morgenen.

Solen prøvde å stå opp, men de grå skyene, mørkegrå faktisk, kom til å dominere horisonten på denne dagen, dagen før søndagen. Tanker som har vært i hodet mitt før. Flere ganger, både i drømme, rus og ordinær tilstand. De har vært i hodet mitt flere ganger, ja flere enn du aner.

Særlig de siste 30 dagene, 30 dager minus 5. Det var en slik dag vi ble sammen. Ut i kalde september, 30 dager minus 5. Jeg kan huske de dagene, de var også grå. Grå som hunn-endene ved Breiavannet. Grå som en blyant på et kladdeark. Dagene før var det derimot farger. Kanskje er det vinterdepresjonen min, jeg ville likt og gitt den skylden. Men dagene er gått for lenge siden, forsvunnet. Hvor de har dratt hen, vet jeg ikke.

Kanskje til Nangiala, Narnia eller Afrodites dagbok. Jeg husker ikke, men latteren, smilene, de ømme kyssene. Det husker jeg. Mest av alt husker jeg han.

Det er grått når jeg skriver dette. De siste dagene har vært fargeløse, men jeg tror mitt fargesyn vil komme tilbake. Sårende ord, sårende stunder. De var vel min feil alle sammen. Nå håper jeg på tiden, at tiden stikker av med tanker og tårer, slik han stakk av med min hånd. Du kan fortsatt se det blødende såret. Inflammasjon fra ditt farlige virus, feber fra dine varme ord, tidens tann er et uttrykk jeg har blitt kjent med. Jeg har bitemerker på halsen.

Tidevannet stiger, for jeg står under månen. Det er på den tiden av døgnet. Tiden heler alle sår, mens jeg tar på meg støvlene og går ut og rusler i regnet.